Velkommen hit
Jeg heter Line Nyborg og jeg skriver romaner – og holder kurs i skriving og meditasjon. For meg henger disse sammen. Å skrive er å være i kontakt med meg selv, min egen stemme.
Her finner du både bøkene mine, skrivekurs for deg som vil lære metodene og fordype deg i eget uttrykk, og meditasjonskurs for deg som søker ro, klarhet og inspirasjon.
foto: Anna-Julia Granberg, BLUNDERBUSS
Jeg heter Line Nyborg (f.1969) og er fra Bardu i Troms. Jeg debuterte i 2010 med romanen Bare mamma som er Gud. Her møter vi ungjenta Elin, som også er tilstede i de frittstående oppfølgerne Du vet ikke hvem jeg er (2012) og For deg, for deg alene (2015). I 2017 kom romanen “Det andre barnet”, som tematiserer stefamilien, og i 2019 “Hund som ser ned”, hvor det handler om å starte på nytt, yoga og livet med tenåringer. I “Hvordan ser lengsel ut” er vi tilbake i Nord-Norge og møter Una, ei ung jente som liker poesi. Min sjuende roman “Kamera” kom i 2026, og du kan lese hva den handler om her.
Meld deg på nyhetsbrevet mitt og få nyheter, skrivetips og informasjon og tilbud på kurs HER
Min sjuende roman, Kamera, kommer ut denne våren, hurra! Jeg feirer med lansering og Åpen Mikrofon på baren MIR på Grünerløkka i Oslo, søndag 1...
Min nye roman Kamera har kommet! Her kan du lese hva den handler om – og om hva som satte den i gang. Kamera Klara er blitt gravid og reiser nordove...
På denne lørdagen i Oslo vil du lære metoder for å komme i gang med å skrive, og få tips og inspirasjon til din skrivepraksis. Programmet inklud...
“Det er tryggest å holde seg på land, på ei strand med folk og småprat.
Mange år sto jeg der på land og småpusla med halvhjerta ting.
Jeg vet ikke når jeg begynte å gå mot vannet. Jeg trakk mot det, som et dyr mot et vannhull.
På dypet er det ikke håp. Jeg kan ikke se bunnen. Det er ingen seljekvister å holde seg fast i. Det er ingen som hører meg.
Dette dypet jeg bare har hørt om, hvor planeter møtes.
Jeg vet ikke hva jeg vil finne her, det er ingenting.
Her inne hører jeg alt som skjer der ute, men det har ingenting med meg å gjøre.
Verden er som den er.
Ordene kommer sammen. De har ligget på bunnen lenge.
Når jeg kommer opp, henger jeg ordene til tørk på snora.
Det renner vann ut mellom fingrene mine.
Jeg hører skrik fra ungene mine. De springer rundt meg.
Jeg vet ikke hvor jeg har vært.”
