Velkommen hit
Jeg heter Line Nyborg og jeg skriver romaner – og holder kurs i skriving og meditasjon. For meg henger disse sammen. Å skrive er å være i kontakt med meg selv, min egen stemme.
Her finner du både bøkene mine, skrivekurs for deg som vil lære metodene og fordype deg i eget uttrykk, og meditasjonskurs for deg som søker ro, klarhet og inspirasjon.
foto: Anna-Julia Granberg, BLUNDERBUSS
Line Nyborg (f.1969) er fra Bardu i Troms, og debuterte i 2010 med romanen Bare mamma som er Gud. Her møter vi ungjenta Elin, som også er tilstede i de frittstående oppfølgerne Du vet ikke hvem jeg er (2012) og For deg, for deg alene (2015). I 2017 kom romanen “Det andre barnet”, som tematiserer stefamilien. Hennes femte roman, “Hund som ser ned”, kom i 2019, hvor det handler om å starte på nytt, og livet med tenåringer. I den sjette romanen “Hvordan ser lengsel ut” er vi tilbake i Nord-Norge og møter Una, ei ung jente som liker poesi.
Line er forfatter, manuskonsulent og kursholder i skrivekunst og meditasjon
På denne lørdagen i Oslo vil du lære metoder for å komme i gang med å skrive, og få tips og inspirasjon til din skrivepraksis. Programmet inklud...
på Dharma Mountain i Hedalen Lær metodene du trenger for å skrive levende tekst som andre vil lese. Velkommen til en firedagers retreat for å finn...
Les Stavanger Aftenblads anmeldelse av “Hvordan ser lengsel ut” “….i dette følsomme, innsiktsfulle og dyptloddende psykologis...
“Det er tryggest å holde seg på land, på ei strand med folk og småprat.
Mange år sto jeg der på land og småpusla med halvhjerta ting.
Jeg vet ikke når jeg begynte å gå mot vannet. Jeg trakk mot det, som et dyr mot et vannhull.
På dypet er det ikke håp. Jeg kan ikke se bunnen. Det er ingen seljekvister å holde seg fast i. Det er ingen som hører meg.
Dette dypet jeg bare har hørt om, hvor planeter møtes.
Jeg vet ikke hva jeg vil finne her, det er ingenting.
Her inne hører jeg alt som skjer der ute, men det har ingenting med meg å gjøre.
Verden er som den er.
Ordene kommer sammen. De har ligget på bunnen lenge.
Når jeg kommer opp, henger jeg ordene til tørk på snora.
Det renner vann ut mellom fingrene mine.
Jeg hører skrik fra ungene mine. De springer rundt meg.
Jeg vet ikke hvor jeg har vært.”
