Ny roman våren 2026: Kamera

Min nye roman Kamera har planlagt utgivelse 1. mars 2026. Her kan du lese hva den handler om – og om hva som satte den i gang.

Kamera

Klara er blitt gravid og reiser nordover til barndomshytta. Der fins en far som setter garn og forbanner den dårlige fangsten, men ellers sier lite. Og en mor som har fått en hjertesykdom. En gammel sorg i familien kommer til overflaten i løpet av uka Klara er hjemme, den tvinger seg frem gjennom tausheten. Den nordnorske naturen og mennesker sees gjennom Klaras blikk. Bak kameraet stopper hun opp, ser alt klarere, med ro og åpenhet. Kan hun slippe fortiden, åpne seg og ta imot kjærlighet og nærhet?

KAMERA kommer i salg 1. mars. Kjøp den HER.

Et bilde på loftet

Jeg fant et et bilde på loftet. Det var et bilde av mamma, fra en tur jeg tok nordover, i en periode da jeg tok bilder med analogt kamera og fremkalte dem selv. 

Det var den siste turen jeg hadde med moren min før hun døde. På dette bildet sitter mamma ved vinduet og ser på meg. og det er noe i det bildet,  noe med uttrykket og i blikket som jeg ikke kjenner igjen, som jeg ikke så da hun levde,  og jeg var ikke klar over dette da jeg tok bildet, men på bildet er det der, som om det vil fortelle meg noe eller avslører noe. Bildet tok meg, uten at jeg kunne forstå hvorfor. Det rystet meg, som det står  sitatet av Roland Barthes først i boka:

Det som treffer meg i et bilde er aldri intendert av fotografen, og vitner ikke om fotografens kunstneriske dyktighet, det forteller kun at fotografen var til stede da han tok bildet, at han ikke kunne unngå å fotografere det han gjorde. Fotografiet er merket av noe. Og dette noe har fremkalt en rystelse i meg, en satori, et tomrom.

Bildet fikk meg til å spørre meg selv hvem mamma var, om jeg kjente henne, egentlig. Jeg begynte å skrive om det, men visste ikke hva, for jeg visste ikke hva bildet ville fortelle meg, og hvordan jeg skulle skrive om det som bare var en følelse, noe ubehagelig og godt på en gang, noe selvmotsigende. Det ble ikke noe ut av disse tekstene, de ble liggende i løse dokumenter på mac-en.

Ikke lenge etter dukka kameraet opp. Jeg hadde glemt hvor det hadde blitt av, men så kom Filip hjem med det fra Danmark, fordi Elisabeth ønsket seg et analogt kamera. Plutselig lå det i stua.

Kameraet ble en konkret inngang for å skrive om det jeg ikke visste. Gjennom kameraet dukket bildene og scenene opp, i ei uke en sommer på hytta ved Altevatnet. 

Det ble sitt eget univers, sin egen historie, og karakterene begynte å leve og snakke og og hendelsene utfolde seg, og det kom en ladning i det,  

En gammel sorg og avstengte følelser i min egen familie kom opp til overflaten, og scenene og situasjonene jeg skrev om ga meg muligheten til å reflektere over dem, gjennom Klaras blikk, alle spørsmålene som dukker opp for henne, hvorfor hun er som hun er, hva livet er.

Og hva denne kjærlighet til mamma er, dette paradokset, at uansett hvor langt jeg reiste fra henne, var det et bånd mellom oss som trakk meg tilbake. Hvordan hun lever videre i meg, uten at jeg merker det, gjennom meg, denne første kjærligheten som har preget alle relasjonene mine etter den, og jeg så gjennom teksten hvor mye jeg er henne, i hvordan jeg snakker, hvordan jeg tenker, redselen hennes og sorgen hennes, som har blir min egen, og i dem kom det fram et ønske i meg om å bli mer kjent med henne, hvem hun egentlig var.

Og kameraet gjorde det også mulig å skrive om å være tilstede, at å være her og nå gir en mulighet et håp, om å finne seg selv igjen, om å slippe fortida, åpne seg og ta i mot kjærlighet og nærhet igjen. Bak kameraet stopper Klara opp, og ser alt klarere, med ro og avstand og åpenhet.