Hvordan jeg begynte å skrive.

Jeg har alltid likt å skrive. Men da jeg ble voksen slutta jeg med det i mange år. Det var mange grunner til det. Men den viktigste var at jeg var redd for at det ikke ville bli bra nok det jeg skrev. Jeg sammenligna meg med andre og trodde jeg ikke hadde talent nok, fantasi nok, ideer nok, kunnskap nok eller nok å skrive om.

Da jeg bestemte meg for å møte denne redselen og skrive om den løsna det. Redselen ble ei dør inn. Det åpna et rom inne i meg, som ble større og større. Ordene ble flere og flere. Ordene som kom overraska meg. De var langt i fra det jeg hadde forventa eller kunne tenkt meg til. De tok nye veier. Jeg tenkte aldri på å skrive bok mens jeg skrev. Tekstene ble likevel starten på den første romanen min, “Bare Mamma som er Gud”. Den handler om Elin som er 11 år og redd.

Det lærte meg at ingenting av det jeg så lenge hadde trodd jeg trengte for å skrive, egentlig var viktig. At det ikke var sant at jeg trengte fantasi, ideer, kunnskap, talent, noe å skrive om. Jeg trengte ikke en gang være god i rettskriving. Tvert i mot, å være for fokusert på dette sto i veien for å skrive noe virkelig levende.

Jeg møter fortsatt denne redselen for å ikke være god nok. Den slutter ikke å banke på. Men jeg har lært meg å møte den. Og fortsette å skrive. Skrivingen har blitt en venn som jeg treffer hver dag, selv om det ikke alltid blir noe av det. Resultatet er ikke det viktigste lenger. Det viktigste er at jeg har et verktøy for å for å være alene med meg selv, og romme det. Det er en måte å møte meg selv på, en måte å være i verden på.

Noen ganger dukker det opp noe uventa, en historie, en karakter, en situasjon. Da kan skrivingen bli noe, som andre også vil lese. Men det er ikke begynnelsen. Det er ikke det viktigste. Om dette gir gjenklang i deg er du velkommen til å ta kontakt.